Mindre alene i graviditeten

Laura skal straks føde. Hun har en liten gutt i magen, som hun har båret i 36 uker. Hun gleder seg til å bli mor, men slik har det ikke vært fra starten av.

Laura fikk vite om Sammen på vei-programmet gjennom jordmor, etter å ha fortalt om sin situasjon og historie. Det var mye i livet hennes som var vanskelig på det tidspunktet hun ble gravid.

–  Jordmor fortalte om programmet og mente at det kunne være til god hjelp for meg. Familiesykepleier Silje ble kontaktet, og snart fikk jeg treffe henne. Hun kontaktet meg allerede uka etter, og så var vi i gang, forteller Laura.

Hun har møtt familiesykepleier hver andre uke gjennom hele sin graviditet.

Laura er oppvokst både i Sør-Amerika og i Norge, og studerte i utlandet da hun ble gravid. Hun reiste hjem. Faren hennes bor i Norge og er syk, mens moren for tiden bor i Sør-Amerika for å ta seg av problemer med andre familiemedlemmer som er syke og trenger hjelp. Som nylig gravid var Laura ganske alene med en følelse av kaos rundt seg, noe som gjorde at hun ikke hadde det bra.

– Hele situasjonen var ny og uventet for meg, siden jeg ikke trodde jeg kunne få barn på grunn av problemer med livmoren. Det kjentes veldig kaotisk i livet mitt og jeg hadde mye panikk i starten, forteller Laura.

Graviditeten hennes er i tillegg litt spesiell, siden hun har en bocornuate livmor. Hun må ha hyppige undersøkelser for å overvåke svangerskapet og se at babyen har det bra. Nå har babyen lagt seg med hodet ned, og alt ser bra ut for både mor og barn.

– Jeg var litt engstelig i begynnelsen, og redd for prematurfødsel på grunn av livmoren. Men nå er han ferdig og kan komme når som helst. Det kjennes greit, sier Laura.

Hun forteller at fra første dag i programmet følte hun seg veldig støttet av familiesykepleieren. Hun fikk dele historien sin med alle detaljer, og kjente at hun fikk tillit og trygghet.

–  Jeg følte meg ikke så alene lenger, jeg visste at Silje ville støtte meg gjennom hele prosessen og også etter at barnet har kommet, sier Laura.

Alt var helt nytt for henne, og hun kjente på savnet etter moren som normalt skulle være en støtte for henne.

–  Jeg hadde mange kriser med panikk i begynnelsen. Men Silje ringer meg og sender meg meldinger, og jeg kan gjøre det samme tilbake. Det er en kjempefin støtte.

Annenhver uke møtes Silje og Laura, og de snakker sammen i opptil to timer.

– Vi snakker sammen om alt, for eksempel hva jeg er redd for eller ting jeg lurer på. I det siste har vi berørt temaer som fødselsangst og amming. Silje forteller meg så mye om ting jeg ikke vet. Vi har også lest gjennom en del informasjon og tips om alt som gjelder graviditet og fødselen som venter, forteller hun.

– Jeg trodde aldri jeg skulle få så mye hjelp og at det skulle hjelpe meg så mye. Jeg hadde ikke hørt om programmet. Det hadde kunnet hjelpe så mange kvinner, også i andre land. Det er helt fantastisk, sier hun.

Hun beskriver hvordan det er rart å kjenne på at folk som ikke kjente henne før, bekymrer seg for henne.

– Jeg føler at Silje kjenner meg. Jeg kan snakke med henne om alt, fra familieproblemer som dukker opp eller hvis jeg føler meg deprimert. Silje er god til å lytte, hun støtter meg på så mange områder. Jeg synes det er kjempefint, sier Laura

Laura mener at det hadde vært helt annerledes hvis hun ikke hadde fått høre om Sammen på vei-programmet.

– Jeg hadde vært alene og det hadde blitt veldig vanskelig. Jeg hadde vært så mye reddere. Det er ikke det samme å lese om graviditet eller se det på video, som å snakke med en person som vet og kan mye om dette, sier hun.

Laura gleder seg til fødselen er overstått, siden det er den hun gruer seg mest til akkurat nå.

– Jeg gleder meg til barnet kommer, fordi jeg er glad for å bli mamma. Selv om mye blir nytt for meg, så er jeg trygg på og vet at jeg får hjelp til å lære de viktigste tingene. Jeg prøver å tenke positivt, og jeg vet at det skal gå bra. Jeg vet også at Silje skal være med meg til barnet er to år. Det er lenge, sier Laura.

Det å ha et lengre perspektiv og vite at hun fortsatt har hjelp framover, er godt for Laura, selv om hun vet at det blir mye nytt etter hvert og at hennes situasjon ikke løses av at barnet kommer. Silje vil følge opp med møter og hjemmebesøk så snart Laura kommer hjem med den lille.

– Jeg synes det er bare fint at Silje kommer hjem til meg. Vi kjenner hverandre mye bedre nå, og hun kjennes som en del av min familie. Hun skal møte barnet mitt fra start og se det vokse. Det hadde vært helt annerledes hvis det var en ny og ukjent person som skulle komme hjem til meg etter fødselen. Det er noe av det som er best med dette, at man får ha kontakt med det samme mennesket over tid. Jeg er veldig takknemlig for å få være med i programmet, og det hjelper meg veldig mye. Jeg føler meg veldig heldig som har fått møte Silje.